»Offentlige tjenesteydelsesaftaler – direktiv 2004/18/EF – blandet kontrakt – kontrakt, der indgås mellem en ordregivende myndighed og en privat virksomhed, der er uafhængig af denne myndighed – stiftelse af en fælles virksomhed med lige store kapitalandele, som leverer sundhedstjenester – forpligtelse påtaget af parterne til i en overgangsperiode på fire år at købe de sundhedstjenester, som de skal yde deres ansatte, fra den fælles virksomhed«
| Saken gjaldt erstatningskrav for brudd på regelverket om offentlige anskaffelser. Lagmannsretten kom til at vilkårene for den negative kontraktsinteressen var oppfylt, men ikke vilkårene for den positive kontraktsinteressen. Avgjørende for at erstatning for den positive kontraktsinteressen ikke ble tilkjent, var at det ikke forelå klar sannsynlighetsovervekt for at anbyder ville fått oppdraget dersom feilene ikke var begått. |
Innklagede har gjennomført en åpen anbudskonkurranse vedrørende rammeavtale for kjøp, leie og service av multifunksjonsmaskiner og printere med tilleggsutstyr. Klagenemnda kom til at innklagede har brutt forskriften § 20-13 (1) bokstav e, ved ikke å avvise en av tilbyderne sitt tilbud. Klagers øvrige anførsler førte ikke frem.
Klager deltok i en åpen anbudskonkurranse vedrørende kjøp av elektriske rullestoler. Klagenemndafant at innklagede hadde bruttforskriften § 20-13 (1) bokstav e ved å ikke avvise enkelte avproduktene to av de valgte leverandørene tilbødfra konkurransen. Klagenemndafant videre at innklagede hadde brutt kravet tilforutberegnelighet i loven § 5 ved å evaluere tildelingskriteriet "Totalkostnad" på en annen måte enn det som var oppgitt i konkurransegrunnlaget. Klagers øvrige anførslerførte ikke frem.
Klager har deltatt i en åpen anbudskonkurranse vedrørende totalentreprise. Klagenemnda fant at innklagede ikke hadde brutt regelverket om offentlige anskaffelser.
»Offentlige kontrakter – klageprocedurerne i forbindelse med indgåelse af offentlige bygge- og anlægskontrakter – direktiv 89/665/EØF – forpligtelse for medlemsstaterne til at sikre klageprocedurer – national lovgivning, hvorefter den domstol, der træffer afgørelse om foreløbige forholdsregler, kan godkende en afgørelse om tildeling af en offentlig kontrakt, som den domstol, der realitetsbehandler sagen, efterfølgende kan fastslå er i strid med EU-retten – forenelighed med direktivet – tilkendelse af erstatning til skadeslidte bydende – betingelser«
Klagenemnda ila Fredrikstad kommune et gebyr på 665 000 kroner for ulovlig direkte anskaffelse av saksbehandlertjenester til barnevernet. Klagenemnda fant at Fredrikstad kommune hadde opptrådt forsettlig ved at anskaffelsen av saksbehandlertjenester ikke var kunngjort i henhold til regelverket. Gebyret utgjorde ca 12,5 prosent av anskaffelsens verdi.
Klagenemnda ila Fredrikstad kommune et gebyr på 3 750 000 kroner for ulovlig direkte anskaffelse av avlastningstjenester til virksomheten ODA. Klagenemnda fant at Fredrikstad kommune hadde opptrådt forsettlig ved at anskaffelsen av avlastningstiltak ikke var kunngjort i henhold til regelverket. Gebyret utgjorde ca 12,5 prosent av anskaffelsens verdi.
Klagenemnda ila Fredrikstad kommune et gebyr på 1,6 millioner kroner for ulovlig direkte anskaffelse av hjelpetiltak til barnverntjenesten. Klagenemnda fant at kommunen hadde opptrådt forsettlig ved at anskaffelsen av hjelpetiltak ikke var kunngjort i henhold til regelverket. Gebyret utgjorde 12,5 prosent av anskaffelsens verdi
Klager har deltatt i en åpen anbudskonkurranse vedrørende rammeavtale for anskaffelse av digitale ordbøker, med påfølgende konkurranse med forhandling uten forutgående kunngjøring. Klagenemnda fant at innklagede hadde brutt i forskriften § 20-16 (2) bokstav c og (4) vedikke å gi en tilfredsstillende begrunnelse for hvorfor klagers tilbud ble avvist i den i den første konkurransen. Videre fant klagenemnda at innklagede også hadde brutt forskriften § 20-16 (4) ved at klagers klage over tildelingsbeslutningen i den andre konkurransen overhodet ikke ble kommentert.). Klagers øvrige anførsel førte ikke frem.
Innklagede gjennomførte en konkurranse med forhandling etter forskriften del I om anskaffelse av konsulenttjeneste i forbindelse med åpningsfesten for Bybanen i Bergen 22. juni 2010. Klagenemnda fant at innklagede ikke hadde foretatt en ulovlig direkte anskaffelse. Nemnda kom imidlertid til at innklagede hadde brutt kravet til forutberegnelighet i loven § 5 ved at konkurransegrunnlaget var uklart, og at konkurransen som følge av dette skulle vært avlyst.
Saken gjelder påstand om ulovlig direkte anskaffelse av tolketjenester. Klagenemnda kom til at innklagede hadde foretatt en ulovlig direkteanskaffelse og at kravet til kunngjøring i forskriften § 9-1 var overtrådt. Det var ikke grunnlag for ileggelse av overtredelsesgebyr ut fra en skjønnsmessig vurdering av overtredelsens manglende grovhet og andre forhold ved overtredelsen.
Innklagede har gjennomført en åpen anbudskonkurranse vedrørende rammeavtale for kjøp, leie og service av multifunksjonsmaskiner og printere med tilleggsutstyr. Klagenemnda kom til at innklagede har brutt forskriften § 20-13 (1) bokstav e, ved ikke å avvise en av tilbyderne sitt tilbud. Klagers øvrige anførsler førte ikke frem.
Partene hadde inngått rammeavtale for levering av håndverkstjenester. Avtalen ble sagt opp. Videre ble saksøker avvist som tilbyder i anbudskonkurranser. Bakgrunnen var at det ble anført at det forelå et korrupsjonsforsøk mot saksøkte. Begjæring om midlertidig forføyning ble tatt til følge. Retten kom til at vedkommende som skulle ha utført korrupsjonsforsøket ikke handlet på vegne av saksøker og at det forelå sikringsgrunn. Det ble videre lagt til grunn at den skade eller ulempe som saksøkte ble påført ikke stod i åpenbart misforhold til den interesse saksøker hadde i at forføyning blir besluttet, jf. tvisteloven § 34-1 annet ledd.
Lagmannsretten fant - som tingretten - at det ikke kunne anses som virksomhetsoverdragelse etter aml. kap. 16 i forhold til en ansatt med arbeidsoppgaver på land at et rutesamband i 2009 ble overtatt av et annet rederi enn før som følge av anbudskonkurranse. Dette gjaldt uansett om man tok utgangspunkt i hele sambandet eller bare verkstedsvirksomheten, hvor arbeidstakeren hadde vært ansatt.