Rt. 2008/1653
Forretningshemmeligheter
Etter avslutning av franchiseavtale oppsto tvist om beregning av egenkapital. Lagmannsretten tok ikke begjæring om fremleggelse av bevis ved behandling av ankesaken til følge. Høyesteretts ankeutvalgs flertall opphevet lagmannsrettens kjennelse, da det ikke kunne sluttes av rettens begrunnelse at tvisteloven § 26-1 og § 26-5 jf § 22-10 var riktig anvendt. Ved fornyet behandling måtte lagmannsretten vurdere om ankemotparten skulle pålegges fremleggelse av avtaler og regnskapsdata for en uavhengig tredjemann med taushetsplikt, jf tvisteloven § 22-10. Vedkommende burde gis i oppdrag å angi den ankende parts eventuelle andel i ulike bonusordninger som det var påstått rett til andel i.
(17)
Høyesteretts ankeutvalg bemerker at anken gjelder kjennelse avsagt av lagmannsretten i
første hånd, og utvalget har full kompetanse, jf. tvisteloven § 30-6.
(18) Saken gjelder lagmannsrettens avslag på ankende parts krav om at ankemotparten skulle fremlegge dokumentasjon for ankemotpartens avtaler med og faktisk oppnådde rabatter i forhold til leverandører.
(19) Så langt kravet er begrunnet i avtaler mellom nærværende saks parter eller i at ankemotparten har vært regnskapsfører for den ankende part, anser utvalget at kravet om dokumentfremleggelse ikke kan vinne frem. Utvalget kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse lagmannsretten har gitt.
(20) Når det gjelder den prosessuelle adgang til å kreve bevis fremlagt, stiller det seg annerledes.
(21) Utvalgets flertall, dommerne Oftedal Broch og Endresen, peker på at etter tvisteloven §
26-5 plikter en part « å stille til rådighet som bevis gjenstander vedkommende har hånd om eller kan skaffe til veie ». Det følger av § 26-1 at bevis blant annet er dokumenter « som kan ha betydning for det faktiske avgjørelsesgrunnlaget i saken ».
(22) Lagmannsretten har konkludert med at de dokumentene som er krevd fremlagt, inneholder forretningshemmeligheter, og at det etter en avveining av de ulike hensyn ikke er påkrevd å pålegge ankemotparten, RSH, å gjøre de aktuelle dokumentene tilgjengelig, jf. tvisteloven § 22-10. Det resultat lagmannsretten er kommet til, fremstår som særlig nærliggende ettersom provokasjonen går lenger enn å sikre den informasjon som det etter omstendighetene kan være behov for i saken, og forholdene dessuten ligger slik an at de nødvendige data for å beregne det krav den ankende part måtte ha, kan fremskaffes uten at forretningshemmeligheter gjøres kjent for den ankende part.
(23) For å imøtegå begrensningene som følger av § 22-10, har da også den ankende part, Rasmussen, subsidiært krevd at dokumentene og de relevante regnskapsdata bare gjøres tilgjengelig for en statsautorisert revisor, som gis i oppdrag å utarbeide en oversikt over hvilket bonusbeløp den ankende part ville ha vært berettiget til, under ulike rettslige forutsetninger. Dette kravet er avslått primært fordi lagmannsretten finner slik bevisføring unødvendig. Lagmannsretten skriver på side 8:
« Som det fremgår innledningsvis, har RSH varslet at selskapet vil legge opp en bevisføring for lagmannsretten som vil gi full oversikt over størrelsen på de felles markedsføringsmidlene fra leverandørene de enkelte år, kostnadene til markedsføringen, samt hvor stor andel av markedstilskuddene fra leverandørene som utmåles basert på oppnådd salgsvolum i 7-Eleven kjeden. Det er også opplyst at økonomisjef Heidi Jørgensen vil møte som vitne og redegjøre for tallene og hvordan disse er fremkommet, og at det om ønskelig vil bli utarbeidet hjelpedokumenter til bruk for retten. »
(24) Siden lagmannsretten for den subsidiære påstand ikke har anført § 22-10 som grunnlag for avslaget, må spørsmålet om oppnevning av en statsautorisert revisor for å gjennomgå dokumentene, vurderes på bakgrunn av § 26-5 sammenholdt med § 26-1, informasjon som kan ha betydning for det faktiske avgjørelsesgrunnlaget i saken.
(25) I tingretten hadde RSH fremlagt lite regnskapsmateriale. Den ankende parts andel måtte beregnes uten særlig støtte i regnskapstall. Tingretten uttaler i dommen side 19-20:
« Reitan Servicehandel Norge AS har forklart at det ut fra de interne regnskapene ville vært mulig å finne ut hvor stor andel av joint marketing-midlene som var joint marketing- rabatter, men har likevel valgt ikke å gjøre dette. I mangel av noen dokumentasjon eller forklaring på hvor stor andel av joint marketing-midlene som utgjør joint marketing-rabatter, må dette fastsettes skjønnsmessig. »
(26) Også på andre punkter konstaterer tingretten at RSH ikke fremla noen dokumentasjon. Ut fra dette er det forståelig at den ankende part ikke har slått seg til ro med forsikringen fra
RSH om at tall og opplysninger vil bli lagt frem i løpet av ankeforhandlingen. De opplysninger ankemotparten nå har gitt tilsagn om, vil dessuten ikke gjøre det mulig å fastsette den ankende parts andel av de bonuser som den ankende part eventuelt måtte være berettiget til. Det er bare tilbudt tall som skulle kunne tjene som grunnlag for mer eller mindre relevante gjennomsnittsberegninger. Det vil dessuten, i hvert fall i normaltilfellene, ikke være slik at en part kan imøtekomme en relevant provokasjon, ved å tilby et mindreverdig bevis i forhold til det faktum som søkes belyst.
(27) Lagmannsretten har i sin begrunnelse for avslaget også vist til tvisteloven § 21-8 første ledd om forholdsmessighet mellom tvistens betydning og omfanget av bevisføringen. Etter flertallets mening har bestemmelsen neppe særlig gjennomslagskraft i dette tilfellet. De regnskapsdata som normalt vil være umiddelbart tilgjengelige for den part som fører regnskap for deltakerne i en franchisekjede, skulle gjøre det mulig å beregne andel av ulike bonuser for den ankende parts virksomhet for det enkelte år, uten noe vesentlig arbeid hverken fra ankemotpartens side eller fra den eksterne revisor som forutsettes å bekrefte dataene. Det kan under ingen omstendighet være riktig å avvise den ankende parts provokasjon uten å avklare nærmere omfanget av dette arbeidet.
(28) Ankeutvalgets flertall finner etter dette at lagmannsrettens kjennelse må oppheves, da det ikke kan sluttes av den begrunnelse lagmannsretten har gitt, at tvisteloven § 26-1 og § 26-5 jf. § 22-10 er riktig anvendt. Ved den fornyede behandling må lagmannsretten vurdere om ankemotparten skal pålegges å fremlegge avtaler og nødvendige regnskapsdata for en uavhengig tredjemann som gis i oppdrag å angi den ankende parts eventuelle andel i ulike bonusordninger som det er påstått rett til andel i. Den uavhengige tredjemann vil måtte ha taushetsplikt, og den oppstilling som utarbeides forutsettes ikke å angi hvilken bonus som er avtalt med den enkelte leverandør eller andre forretningshemmeligheter.
(29) Den nærmere utforming av mandat og gjennomføring må vurderes av lagmannsretten etter at partene er gitt anledning til å uttale seg om dette.
(30) Ankeutvalgets mindretall, dommer Coward, er kommet til at anken heller ikke bør føre
frem når det gjelder lagmannsrettens vurdering av om dokumentene skal gjøres tilgjengelig for en statsautorisert revisor oppnevnt av lagmannsretten.
(31) Etter mindretallets mening bør utvalget generelt være noe varsom med å sette til side den dømmende retts vurdering av hvordan bevisføringen skal skje, og mindretallet har for sin del ikke innvendinger mot den vurderingen som lagmannsretten har foretatt. Mindretallet viser dessuten til at RSH i sitt tilsvar til ankeutvalget har opplyst at selskapets revisor vil « ... møte som vitne for å uttale seg om tallene er i overensstemmelse med regnskapene og underliggende avtaler, samt redegjøre for hvilke undersøkelser som er gjennomført i den forbindelse ». Endelig peker mindretallet på at Rasmussen i sin anke over lagmannsrettens kjennelse har vist til at han er svært syk, og at hans leger har « ... frarådet en utsettelse av hovedforhandlingen idet han da ikke anses å kunne avgi møte på et senere tidspunkt som da vil påregnes å bli måneder senere ». Det er derfor etter mindretallets oppfatning spesielt uheldig om saken ville måtte utsettes for å innhente ytterligere bevis.
(32) Slutningen utformes etter dette i samsvar med flertallets syn. Den ankende part har ikke krevd sakskostnader.
Slutning: Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
første hånd, og utvalget har full kompetanse, jf. tvisteloven § 30-6.
(18) Saken gjelder lagmannsrettens avslag på ankende parts krav om at ankemotparten skulle fremlegge dokumentasjon for ankemotpartens avtaler med og faktisk oppnådde rabatter i forhold til leverandører.
(19) Så langt kravet er begrunnet i avtaler mellom nærværende saks parter eller i at ankemotparten har vært regnskapsfører for den ankende part, anser utvalget at kravet om dokumentfremleggelse ikke kan vinne frem. Utvalget kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse lagmannsretten har gitt.
(20) Når det gjelder den prosessuelle adgang til å kreve bevis fremlagt, stiller det seg annerledes.
(21) Utvalgets flertall, dommerne Oftedal Broch og Endresen, peker på at etter tvisteloven §
26-5 plikter en part « å stille til rådighet som bevis gjenstander vedkommende har hånd om eller kan skaffe til veie ». Det følger av § 26-1 at bevis blant annet er dokumenter « som kan ha betydning for det faktiske avgjørelsesgrunnlaget i saken ».
(22) Lagmannsretten har konkludert med at de dokumentene som er krevd fremlagt, inneholder forretningshemmeligheter, og at det etter en avveining av de ulike hensyn ikke er påkrevd å pålegge ankemotparten, RSH, å gjøre de aktuelle dokumentene tilgjengelig, jf. tvisteloven § 22-10. Det resultat lagmannsretten er kommet til, fremstår som særlig nærliggende ettersom provokasjonen går lenger enn å sikre den informasjon som det etter omstendighetene kan være behov for i saken, og forholdene dessuten ligger slik an at de nødvendige data for å beregne det krav den ankende part måtte ha, kan fremskaffes uten at forretningshemmeligheter gjøres kjent for den ankende part.
(23) For å imøtegå begrensningene som følger av § 22-10, har da også den ankende part, Rasmussen, subsidiært krevd at dokumentene og de relevante regnskapsdata bare gjøres tilgjengelig for en statsautorisert revisor, som gis i oppdrag å utarbeide en oversikt over hvilket bonusbeløp den ankende part ville ha vært berettiget til, under ulike rettslige forutsetninger. Dette kravet er avslått primært fordi lagmannsretten finner slik bevisføring unødvendig. Lagmannsretten skriver på side 8:
« Som det fremgår innledningsvis, har RSH varslet at selskapet vil legge opp en bevisføring for lagmannsretten som vil gi full oversikt over størrelsen på de felles markedsføringsmidlene fra leverandørene de enkelte år, kostnadene til markedsføringen, samt hvor stor andel av markedstilskuddene fra leverandørene som utmåles basert på oppnådd salgsvolum i 7-Eleven kjeden. Det er også opplyst at økonomisjef Heidi Jørgensen vil møte som vitne og redegjøre for tallene og hvordan disse er fremkommet, og at det om ønskelig vil bli utarbeidet hjelpedokumenter til bruk for retten. »
(24) Siden lagmannsretten for den subsidiære påstand ikke har anført § 22-10 som grunnlag for avslaget, må spørsmålet om oppnevning av en statsautorisert revisor for å gjennomgå dokumentene, vurderes på bakgrunn av § 26-5 sammenholdt med § 26-1, informasjon som kan ha betydning for det faktiske avgjørelsesgrunnlaget i saken.
(25) I tingretten hadde RSH fremlagt lite regnskapsmateriale. Den ankende parts andel måtte beregnes uten særlig støtte i regnskapstall. Tingretten uttaler i dommen side 19-20:
« Reitan Servicehandel Norge AS har forklart at det ut fra de interne regnskapene ville vært mulig å finne ut hvor stor andel av joint marketing-midlene som var joint marketing- rabatter, men har likevel valgt ikke å gjøre dette. I mangel av noen dokumentasjon eller forklaring på hvor stor andel av joint marketing-midlene som utgjør joint marketing-rabatter, må dette fastsettes skjønnsmessig. »
(26) Også på andre punkter konstaterer tingretten at RSH ikke fremla noen dokumentasjon. Ut fra dette er det forståelig at den ankende part ikke har slått seg til ro med forsikringen fra
RSH om at tall og opplysninger vil bli lagt frem i løpet av ankeforhandlingen. De opplysninger ankemotparten nå har gitt tilsagn om, vil dessuten ikke gjøre det mulig å fastsette den ankende parts andel av de bonuser som den ankende part eventuelt måtte være berettiget til. Det er bare tilbudt tall som skulle kunne tjene som grunnlag for mer eller mindre relevante gjennomsnittsberegninger. Det vil dessuten, i hvert fall i normaltilfellene, ikke være slik at en part kan imøtekomme en relevant provokasjon, ved å tilby et mindreverdig bevis i forhold til det faktum som søkes belyst.
(27) Lagmannsretten har i sin begrunnelse for avslaget også vist til tvisteloven § 21-8 første ledd om forholdsmessighet mellom tvistens betydning og omfanget av bevisføringen. Etter flertallets mening har bestemmelsen neppe særlig gjennomslagskraft i dette tilfellet. De regnskapsdata som normalt vil være umiddelbart tilgjengelige for den part som fører regnskap for deltakerne i en franchisekjede, skulle gjøre det mulig å beregne andel av ulike bonuser for den ankende parts virksomhet for det enkelte år, uten noe vesentlig arbeid hverken fra ankemotpartens side eller fra den eksterne revisor som forutsettes å bekrefte dataene. Det kan under ingen omstendighet være riktig å avvise den ankende parts provokasjon uten å avklare nærmere omfanget av dette arbeidet.
(28) Ankeutvalgets flertall finner etter dette at lagmannsrettens kjennelse må oppheves, da det ikke kan sluttes av den begrunnelse lagmannsretten har gitt, at tvisteloven § 26-1 og § 26-5 jf. § 22-10 er riktig anvendt. Ved den fornyede behandling må lagmannsretten vurdere om ankemotparten skal pålegges å fremlegge avtaler og nødvendige regnskapsdata for en uavhengig tredjemann som gis i oppdrag å angi den ankende parts eventuelle andel i ulike bonusordninger som det er påstått rett til andel i. Den uavhengige tredjemann vil måtte ha taushetsplikt, og den oppstilling som utarbeides forutsettes ikke å angi hvilken bonus som er avtalt med den enkelte leverandør eller andre forretningshemmeligheter.
(29) Den nærmere utforming av mandat og gjennomføring må vurderes av lagmannsretten etter at partene er gitt anledning til å uttale seg om dette.
(30) Ankeutvalgets mindretall, dommer Coward, er kommet til at anken heller ikke bør føre
frem når det gjelder lagmannsrettens vurdering av om dokumentene skal gjøres tilgjengelig for en statsautorisert revisor oppnevnt av lagmannsretten.
(31) Etter mindretallets mening bør utvalget generelt være noe varsom med å sette til side den dømmende retts vurdering av hvordan bevisføringen skal skje, og mindretallet har for sin del ikke innvendinger mot den vurderingen som lagmannsretten har foretatt. Mindretallet viser dessuten til at RSH i sitt tilsvar til ankeutvalget har opplyst at selskapets revisor vil « ... møte som vitne for å uttale seg om tallene er i overensstemmelse med regnskapene og underliggende avtaler, samt redegjøre for hvilke undersøkelser som er gjennomført i den forbindelse ». Endelig peker mindretallet på at Rasmussen i sin anke over lagmannsrettens kjennelse har vist til at han er svært syk, og at hans leger har « ... frarådet en utsettelse av hovedforhandlingen idet han da ikke anses å kunne avgi møte på et senere tidspunkt som da vil påregnes å bli måneder senere ». Det er derfor etter mindretallets oppfatning spesielt uheldig om saken ville måtte utsettes for å innhente ytterligere bevis.
(32) Slutningen utformes etter dette i samsvar med flertallets syn. Den ankende part har ikke krevd sakskostnader.
Slutning: Lagmannsrettens kjennelse oppheves.