Ofte brukes ord som «minstekrav» eller «absolutte krav» i konkurransegrunnlaget, når varen eller tjenesten som skal leveres blir beskrevet. Da må oppdragsgiver avvise tilbud som ikke oppfyller kravet, selv om det er små avvik. Det er ikke alltid avvisningen fremstår som fornuftig eller ønskelig, og det er derfor viktig å tenke nøye gjennom bruken av slike ord.
Krav til skjermstørrelse
I KOFA-sak 2017/94 skulle oppdragsgiver inngå en rammeavtale for kjøp av PC-er, mobile enheter mv. I konkurransegrunnlaget var det stilt krav om skjermer på 15 tommer, mens den tilbyderen som vant konkurransen hadde tilbudt 14 tommers skjermer. Kravet var omtalt som et minstekrav, og var derfor ufravikelig. Tilbudet skulle da vært avvist. Dette dreide seg om 640 av totalt 3.200 PC-er, og tilbyderen hadde fått flere poeng på kvalitet for den tilbudte PC-en enn konkurrenten.
Saken endte med at valgte leverandør ble avvist.
Krav om å kunne oppgradere til større batteri
I den nye evalueringen besluttet oppdragsgiver å avvise også klagers tilbud som følge av avvik fra minstekravene. Dette ble så klaget inn på nytt for KOFA, som ble avgjort i sak 2017/84.
Et av minstekravene var at bærbar PC skulle kunne oppgraderes til et større batteri. Kravet til batteritid ved levering var 5 timer. Dette kunne ikke tilbudte PC fra klager, men til gjengjeld var PC-en allerede utstyrt med et batteri med dobbelt så lang batteritid (10 timer) Argumentasjonen var da at det ikke ville være nødvendig å bytte batteri, når PC-en allerede hadde oppgradert batteri.
I følge KOFA er det kanskje ikke fornuftig å avvise tilbudet på et slikt grunnlag. Men konkurransegrunnlaget brukte begrepene «minstekrav», uten at det var åpnet for noen skjønnsmessig vurdering. Dermed var det et avvik, som måtte medføre avvisning av tilbudet.