Hvorfor er timepriser en forretningshemmelighet?
- Robert Myhre
- Jun 2
- 4 min read

Innledning: Det etablerte synet
I norsk rettspraksis og forvaltningspraksis har det utviklet seg en klar forståelse av at timepriser og enhetspriser kan utgjøre forretningshemmeligheter. Dette følger blant annet av sivilombudsmannens uttalelser og KOFA-praksis, der man skiller mellom totalpriser (som normalt ikke er hemmelige) og delpriser som kan avsløre konkurransesensitiv informasjon.
Som en domstol nylig fastslo i en legemiddelsak: "konkrete enhetspriser, timepriser og lignende kan være konkurransesensitive" og nyter beskyttelse etter forvaltningsloven § 13.
Men hvilken økonomisk logikk ligger egentlig bak dette synet? Og holder argumentasjonen vann under nærmere granskning?
Rettspraksis og etablert praksis
Sivilombudsmannens tilnærming
I Sak 2010/65 om forlagskontrakter understreket sivilombudsmannen at enhetspriser "kan avsløre for eksempel hvilke rabatter som er gitt, hvordan et tilbud er satt sammen og andre strategiske forhold som leverandøren har konkurransemessig behov for å hemmeligholde".
Begrunnelsen er at offentliggjøring kan føre til "økonomisk tap eller redusert gevinst" for leverandøren dersom konkurrenter kan bruke informasjonen i egne salgs- eller produksjonsplaner.
KOFA-praksis
Sivilombudsmannen 2009 viste til KOFA-praksis som skiller mellom:
Totalpriser: Ikke forretningshemmeligheter (av hensyn til etterprøvbarhet)
Enhetspriser: Kan være forretningshemmeligheter (avslører strategiske forhold)
KOFA-2007-20 uttalte: "Tilbudspriser ved offentlige anskaffelser anses etter nemndas praksis ikke som forretningshemmeligheter eller underlagt taushetsplikt, dette i motsetning til enhetspriser og sensitive detaljer i innleverte tilbud."
Tingrettspraksis
I den ferske legemiddelsaken la Sør-Rogaland tingrett til grunn tre argumenter for at avtalepriser er konkurransesensitive:
Prismekanisme-diversifisering: Produsenter har ofte ulike priser i ulike markeder
Forhindre konkurrenttilpasning: Kjennskap til konkurrentpriser gir mulighet for strategisk tilpasning
Konkurranseutfall: I priskonkurranser skal det lite til før prislekkasje påvirker utfallet
Den økonomiske begrunnelsen - og dens svakheter
Det tradisjonelle argumentet
Den etablerte begrunnelsen for å beskytte timepriser hviler på tre søyler:
1. Kalkulasjonsfordel: Konkurrenter kan bruke timeprisene til å kalkulere seg til vinnerstrategier i senere konkurranser
2. Rabatt-avsløring: Timepriser kan avsløre hvilke rabatter som er gitt og hvor mye "luft" det er i prisene
3. Strategisk informasjon: Prisstrukturen kan avsløre virksomhetens kostnadsbasis og fortjenestemarginer
Men holder dette vann?
Her begynner problemene med argumentasjonen. La oss ta en dypere titt:
Problem 1: Fri prising i hver konkurranse
I offentlige anskaffelser står leverandører fritt til å prise seg på nytt i hver konkurranse. Hvis en konkurrent vet at jeg tok 2000 kr/time i forrige konkurranse, hva hindrer meg i å tilby 1500 kr/time i neste?
Svaret er: Ingenting.
Prishistorikk skaper ikke bindinger eller begrensninger for fremtidig prising. Tvert imot - dersom konkurrenter får innsikt i høye timepriser, vil det naturlige resultatet være prispress nedover, ikke konkurransevridning.
Problem 2: Feilaktig kausalitetsforståelse
Argumentet om "konkurransefordel" bygger på en premiss om at kunnskap om konkurrentpriser er skadelig for konkurransen. Men økonomisk teori tilsier det motsatte:
Perfekt informasjon styrker konkurransen
Prislekkasje fører til prispress, ikke prissamarbeid
Asymmetrisk informasjon (der kun noen har innsikt) er det som virkelig skader konkurransen
Problem 3: Forskjellen på totalpris og delpris
KOFA og domstolene har etablert at totalpriser ikke er forretningshemmeligheter, mens delpriser kan være det. Men denne distinksjonen er økonomisk kunstig:
En totalpris på 1 million kroner for et prosjekt forteller like mye - eller lite - som 200 timer à 5000 kr/time. Begge tall kan brukes til å kalkulere fremtidige tilbud.
En alternativ forklaring: Bransjekartell eller innovasjonsvern?
Hvis de tradisjonelle økonomiske argumentene ikke holder mål, hva forklarer da det sterke ønsket om prissekretesse?
Teori 1: Kartell-lignende effekter
Hemmelighold av timepriser kan opprettholde kunstig høye prisnivåer ved å forhindre priskonkurranse. Når leverandører ikke vet hva konkurrentene tar betalt, blir det vanskeligere å prise aggressivt.
Dette er motsatt effekt av hva forretningshemmelighetsloven skal beskytte mot. Loven skal fremme innovasjon og konkurranse, ikke beskytte høye priser.
Teori 2: Innovasjon og effektivitet
Et sterkere argument er at timepriser kan reflektere unike effektivitetsgevinster eller innovative arbeidsmetoder. En advokat som kan løse en oppgave på 10 timer der andre bruker 20, har en reell konkurransefordel verdt å beskytte.
Men også dette argumentet har svakheter: Det som beskyttes er ikke innovasjonen selv, men resultatene av den - timene. Innovasjonen (metoden, kunnskapen, verktøyene) kan beskyttes direkte som forretningshemmeligheter.
Konsekvenser for offentlige anskaffelser
Dagens praksis skaper problemer
Den nåværende tilnærmingen til timepriser skaper flere utfordringer:
1. Redusert kontrollerbarhet: Offentlige oppdragsgivere får mindre innsikt i om de betaler rimelige priser
2. Svekket konkurranse: Nye aktører får vanskeligere tilgang til markedsinformasjon
3. Prinsipiell inkonsistens: Samme informasjon behandles ulikt avhengig av hvordan den presenteres
Hva viser internasjonale studier?
Forskning på prisåpenhet i offentlige anskaffelser viser entydige resultater:
Økt åpenhet fører til lavere priser
Prissekretesse opprettholder høyere kostnadsnivåer
Priskonkurranse forbedres av tilgang til historisk prisinformasjon
Forslag til en ny tilnærming
Skille mellom type informasjon
I stedet for den rigide skillet mellom totalpris og enhetspris, bør vi vurdere:
1. Innovative metoder/verktøy: Beskyttes som forretningshemmeligheter2. Kostnadsbasis og timeverk: Åpnes etter kontraktsinngåelse3. Strategiske rabatter: Kan beskyttes i begrenset tid
Tidsavgrensning
Som sivilombudsmannen påpekte i forlagssaken: Jo lengre tid som går, jo mindre relevant blir prisinformasjonen. En systematisk tilnærming kunne være:
Under konkurranse: Full beskyttelse
0-6 måneder etter kontraktsinngåelse: Begrenset beskyttelse
Over 6 måneder: Hovedregel om åpenhet
Bevisbyrderegler
Leverandører som krever beskyttelse av timepriser bør måtte dokumentere konkret skade, ikke bare påberope seg generelle prinsipper.
Konklusjon: Tid for nytenkning
Den etablerte praksis rundt timepriser som forretningshemmeligheter hviler på svake økonomiske fundamenter. Argumentene om "konkurransefordel" gir mening i enkelte situasjoner, men kan ikke rettferdiggjøre en generell presumsjon for hemmelighold.
Prispress er ikke det samme som konkurransevridning. Tvert imot - økt pristransparens vil typisk styrke konkurransen og komme offentlige oppdragsgivere til gode.
Det er på tide å se kritisk på om vi beskytter innovation og effektivitet - eller bare opprettholder kunstig høye priser på bekostning av offentlige ressurser.
Som tingretten i legemiddelsaken presist observerte: Det er et "grunnleggende spenningsforhold" mellom hemmelighold og allmennhetens rett til innsyn. Kanskje er det tid å vekte åpenhetsprinsippet tyngre.