Når ett konsern konkurrerer mot seg selv – hvor går grensen?
- Robert Myhre
- Apr 26
- 2 min read
Den 15. september 2022 avsa EU-domstolen dom i sak C-416/21, som gir viktige avklaringer om adgangen til å levere flere tilbud i samme konkurranse, og kravet til uavhengighet mellom tilbydere.
Bakgrunn: To formelt separate selskaper, J. Sch. Omnibusunternehmen og K. Reisen, deltok i samme anbudskonkurranse om busstjenester. Begge var kontrollert av samme person. Oppdragsgiveren avviste begge tilbudene fordi de ble ansett å være koordinert, og dermed ødela for reell konkurranse.
Domstolens avgjørelse:
Tilbud fra to forskjellige selskaper som er kontrollert av samme person, må være fullstendig selvstendige og uavhengige.
Dersom det foreligger koordinering, kan tilbudene avvises for å ivareta likebehandling og rettferdig konkurranse.
Domstolen påpekte at det ikke kreves bevis for brudd på konkurranselovgivningen (art. 101 TEUV) for å kunne avvise, bare tilstrekkelig plausible indikasjoner på konkurransevridning.
Viktig presisering: Domstolen behandler ikke tilfeller der ett og samme selskap leverer flere tilbud. Hvis det er én og samme juridiske enhet, kan denne levere flere tilbud uten krav om ‘uavhengighet’ mellom dem. Ett selskap kan altså levere for eksempel:
Et tilbud med høy kvalitet og høy pris.
Et annet med lavere pris og enklere løsning.
To tilbud basert på forskjellige produkter eller konsepter.
Dette er fullt lovlig, fordi det fortsatt er en og samme aktør som konkurrerer – ikke to samarbeidende aktører som later som de konkurrerer.
Hvorfor må to selskaper levere selvstendige tilbud?
Hvis to juridiske enheter koordinerer sine tilbud, gir det en urettmessig fordel.
Det skaper kunstig konkurranse og kan manipulere resultatet.
Likebehandlingsprinsippet krever reell konkurranse mellom forskjellige tilbydere.
Oppsummering:
Ett selskap kan levere flere tilbud, med ulike pris- eller kvalitetsnivåer.
To selskaper i samme konsern kan også levere tilbud, men kun hvis de utarbeider dem fullstendig uavhengig.
Oppdragsgivere kan kreve dokumentasjon på at tilbudene er selvstendige.
Praktiske råd:
Leverandører som vurderer flere tilbud må sikre tydelig adskillelse når flere juridiske enheter er involvert.
Oppdragsgivere bør be om forklaringer dersom det er mistanke om intern koordinering.
Konklusjon: Dommen understreker EU-anskaffelsesrettens balanse mellom å åpne for fri konkurranse og å sikre reell uavhengighet mellom tilbydere. Det avgjørende er ikke hvor mange tilbud som leveres, men hvordan de er blitt til.
