Radikal utvidelse av endringsadgangen for langvarige kontrakter
- Robert Myhre
- May 8
- 4 min read

Hovedpunkter
EU-domstolen (C-452/23) åpner for drastisk utvidelse av kontrakter basert på "uforutsigbare omstendigheter"
Ladeinfrastruktur for elbiler kunne legges til kontrakter fra 1990-tallet uten konkurranse
Gjelder både konsesjoner og ordinære anskaffelser gjennom identiske bestemmelser i direktivene
Privatisering av tidligere in-house-selskap hindrer ikke senere kontraktsendringer
Dommen gir begrenset rettledning, skaper både muligheter og rettsusikkerhet
Sakens kjerne: Uforutsette omstendigheter tolkes svært vidt
I sak C-452/23 (Fastned mot Die Autobahn GmbH) har EU-domstolen radikalt utvidet muligheten for å endre eksisterende kontrakter. Saken gjaldt tyske motorveikonsesjoner fra 1996-1998 som i 2022 ble utvidet til å omfatte etablering og drift av høyeffekts ladeinfrastruktur for elektriske kjøretøy – en teknologi som knapt eksisterte da kontraktene ble inngått.
Det revolusjonerende med avgjørelsen er at domstolen aksepterer inkludering av en helt ny tjenestekategori som:
Ikke eksisterte da kontraktene ble inngått
Representerer et betydelig og attraktivt marked i seg selv
Kunne vært konkurranseutsatt separat
Domstolens vide tolkning av "uforutsigbare omstendigheter" i artikkel 43(1)(c) i konsesjonsdirektivet (og tilsvarende artikkel 72(1)(c) i anskaffelsesdirektivet) gir oppdragsgivere langt større fleksibilitet enn tidligere antatt. Dette har direkte overføringsverdi til norsk rett gjennom konsesjonskontraktforskriften § 13-1(1)(d) og anskaffelsesforskriften § 28-1(1)(d).
Relevans for norsk rett – med viktige forbehold
Dommen har direkte relevans for norsk rett, men med viktige forskjeller mellom konsesjoner og klassisk sektor:
For konsesjonskontrakter:
Direkte overførbar gjennom konsesjonskontraktforskriften § 13-1(1)(d) som er identisk med EU-direktivets bestemmelse
Passer godt for langvarige konsesjoner (25-40 år) der samfunnsendringer er uunngåelige
Særlig relevant for sektorer som vei, energi, havner og andre infrastrukturkonsesjoner
For klassisk sektor:
Samme rettslige prinsipp finnes i anskaffelsesforskriften § 28-1(1)(d)
Men vesentlig kortere kontraktsperioder (typisk 3-8 år) gir mindre rom for "uforutsigbare omstendigheter"
Tidsaspektet er sentralt: Kortere kontrakter innebærer at oppdragsgiver lettere burde forutse teknologisk utvikling
Tank & Rast-dommens radikale tilnærming vil trolig være vanskeligere å anvende på kortere kontrakter
Her er nøkkelforskjellen: Dommen vektlegger tidsaspektet, ettersom endringene kom 24 år etter kontraktsinngåelse. For en standard 4-årig tjenestekontrakt vil terskelen for hva som utgjør "uforutsigbare omstendigheter" være betydelig høyere. Domstolene vil sannsynligvis kreve sterkere sammenheng mellom opprinnelig ytelse og tilleggsytelsen i kontrakter med kortere varighet.
Likevel åpner dommen for større fleksibilitet også i klassisk sektor, særlig for de lengre kontraktene (f.eks. rammeavtaler med 8 års varighet eller komplekse IT-kontrakter).
Begrunnelse med begrenset veiledning
Domstolen gir overraskende lite konkret veiledning for sin vide tolkning. Begrunnelsen hviler hovedsakelig på:
Formålsbetraktninger: Artikkel 43(1)(c) skal gi "en viss grad av fleksibilitet" for å tilpasse kontrakter til endrede forhold
Beskyttelse av kontraktsytelsen: Endringer skal sikre "den korrekte gjennomføringen" av den opprinnelige kontrakten
Tidsaspektet: Ved langvarige kontrakter (her 30-40 år) må det påregnes betydelige samfunnsendringer
Dommen etablerer at:
Teknologisk utvikling som ikke var kommersielt tilgjengelig ved kontraktsinngåelse kan utgjøre "uforutsigbare omstendigheter"
Det kreves begrenset sammenheng mellom opprinnelig ytelse og tilleggsytelsen
Endringer må ikke endre kontraktens "overordnede karakter", men denne begrensningen tolkes svært fleksibelt
Privatisering hindrer ikke kontraktsendringer – men omvendt gjelder ikke
Et fascinerende aspekt ved saken er at konsesjonshaveren opprinnelig var et offentlig eid in-house selskap som senere ble privatisert (i 1998). Dommen slår fast at:
Domstolen tar ikke stilling til om privatiseringen i seg selv var lovlig, siden eventuelle frister for å angripe denne var utløpt
Den tidligere in-house statusen er ikke til hinder for senere endringer av kontraktsinnholdet
Dette står i kontrast til Lerici-dommen (C-719/20) fra 2022, som fastslo at en ny eier ikke kan overta en in-house kontrakt automatisk
Dette skaper et viktig skille mellom:
Endring av kontraktspart (ikke tillatt for tidligere in-house kontrakter)
Endring av kontraktsinnhold (kan være tillatt selv for tidligere in-house kontrakter)
Alternativer når kontraktsendring ikke er tillatt
Dersom en lignende kontraktsendring ikke hadde vært tillatt, ville følgende alternativer vært aktuelle:
Separat konkurranseutsetting:
Arrangere ny konkurranse for den nye tjenesten (f.eks. ladeinfrastruktur).
Fordel: Full markedsadgang for nye aktører.
Ulempe: Koordineringsproblemer mellom flere leverandører på samme areal.
Regulatoriske virkemidler:
Innføre forskrifter som pålegger alle aktuelle leverandører å inkludere den nye tjenesten som en samfunnsforpliktelse.
Fordel: Unngår direkte kontraktsendring.
Ulempe: Kan møte rettslige utfordringer som "regulatorisk ekspropriasjon".
Kompensert tredjepartsadgang:
Reforhandle kontrakter slik at tredjeparter får tilgang mot kompensasjon til eksisterende kontraktshaver.
Fordel: Balanserer interessene til flere aktører.
Ulempe: Kompleks prisfastsettelse og risiko for overkompensasjon.
Delvise ekspropriasjoner:
Ekspropriere begrensede deler av konsesjonsområdet for ny funksjonalitet.
Fordel: Gir myndigheter direkte kontroll over utvalgte arealer.
Ulempe: Kostbare erstatningskrav og administrativt krevende.
Praktiske konsekvenser og utfordringer
Dommen får vidtrekkende konsekvenser for offentlige oppdragsgivere og markedsaktører:
For oppdragsgivere:
Betydelig større fleksibilitet til å tilpasse langvarige kontrakter til ny teknologi og endrede samfunnsbehov
Mulighet til å modernisere eldre kontrakter uten kompliserte nye konkurranser
Men: Uklar veiledning skaper rettsusikkerhet om grensene for denne fleksibiliteten
For markedsaktører:
Eksisterende leverandører kan få tilgang til nye lukrative markeder uten konkurranse
Nye aktører kan bli utestengt fra markeder knyttet til eksisterende infrastruktur
Paradoksalt: Jo lengre en kontrakt varer, desto flere "uforutsigbare" endringer blir mulig
Ubesvarte spørsmål:
Hvor tett sammenheng må det være mellom opprinnelig ytelse og tilleggsytelse?
Hvilken konkret standard anvendes for "aktsom oppdragsgiver"?
Når endres egentlig kontraktens "overordnede karakter"?
Hvordan skal konkurransehensyn vektlegges i vurderingen?