Som EU-medlem er UK forpliktet til å ha regler som gjennomfører EUs innkjøpsdirektiver. Dette innebærer blant annet at det ikke er anledning til å diskriminere basert på nasjonalitet.
Selv om et land ikke er medlem av EU, vil man ofte være forpliktet til å ha regler om offentlige anskaffelser, basert på at leverandører ikke skal kunne diskrimineres. Den største avtalen om dette er WTO-avtalen om offentlige innkjøp (GPA).
EU er medlem i GPA, og dermed også automatisk alle medlemsland i EU. Også Norge er medlem av GPA. Men når UK går ut av EU, vil de samtidig gå ut av GPA. Dermed vil ikke lenger GPA sikre at bedrifter unngår diskriminering i anbudskonkurranser. Det vil være tidkrevende for UK å komme inn i GPA, siden et slikt opptak krever formelle prosesser, og enstemmighet blant deltakerlandene.
For å sikre dette kreves det at Norge og UK inngår en avtale om å sikre lik behandling av leverandørene. I UK har det blant annet pågått en diskusjon om hvordan man skal sikre at trykking av nye pass går til britiske bedrifter, og ikke til utlandet. Det kan derfor synes langt frem å få til en slik avtale.
Dette betyr at etter Brexit vil norske bedrifter kunne oppleve at de stenges ute fra offentlige anbudskonkurranser i UK, uten at de har rettslig beskyttelse på noen måte. Tilsvarende vil også bedrifter fra UK kunne utestenges fra konkurranser om offentlige kontrakter i Norge.
Mange store teknologi- og farmasiselskaper holder til i UK, og det vil nok derfor kunne være vanskelig å stenge slike selskaper ute fra konkurranser i Norge. Sannsynligvis vil derfor en slik gjensidig utestengelse i størst grad ramme Norge.
Det er derfor viktig at Norge snarest starter forhandlinger med UK om en avtale som sikrer lik behandling ved offentlige anskaffelser. Men samtidig er det nok mange andre land av større økonomisk betydning som allerede står i kø, slik at sjansen for at det ikke er noen slik avtale på plass i tide er stor.