I KOFA-sak 2017/122 setter KOFA opp konkrete krav til innholdet i begrunnelse for tildeling av kontrakt, også for anskaffelser som følger forskriften del I. Forskriften har ikke regler om begrunnelsesplikt i del I, men krav om begrunnelse følger likevel av prinsippet om etterprøvbarhet i loven § 4.
Saken gjaldt Oslo tingretts kjøp av programvare for bestilling av tolketjenester. Anskaffelsen hadde en verdi på mellom 100 000 og 200 000 kroner ekskl. mva., og fulgte derfor reglene i forskriften del I.
Valgte tilbud hadde en høyere pris, men fikk likevel flere poeng. I begrunnelsen for tildelingen fremgikk det at:
«kvaliteten og funksjonaliteten på det som leveres er høyere» i det valgte tilbudet
utkastet til avtale i valgte tilbud «på en bedre måte… ivaretar anskaffelsen»
klagers løsning «dekker bare delvis det vi ønsker på en del av punktene»
Det ble samtidig opplyst om poengsum 7,46 på klagers tilbud, og 7,84 på valgte tilbud.
KOFA konkluderte med at begrunnelsen var mangelfull, fordi den samlet sett sa lite om hvilke fordeler ved valgte tilbud som mer enn oppveide den høyere tilbudsprisen. Det manglet mer konkret informasjon om:
på hvilken måte tilbudet fra klager bare delvis oppfylte ønskene
på hvilken måte valgte tilbud oppfylte ønskene fullt ut
hvorfor valgte tilbuds utkast til avtale bedre ivaretok anskaffelsen
Siden forskriften del I ikke har regler om begrunnelse for valg av tilbud, måtte vurderingen baseres direkte på kravet til etterprøvbarhet i loven § 4.
Det er grunn til å stille spørsmål ved om en felles regel for begrunnelse for valg av tilbud, uavhengig av hvilken del av regelverket man er i, ville være enklere for både oppdragsgivere og leverandører. Forskjellene i kravene i forskriften del I, II og III er uansett ikke veldig store, og tre ulike nivåer gjør det vanskeligere å standardisere veiledning og retningslinjer.