Direkteanskaffelse av sarkofag til Kongeparet
- Robert Myhre
- Mar 2
- 2 min read

I en ny avgjørelse, KOFA 2024/1555, konkluderte Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA) med at Det kongelige hoffs direkteanskaffelse av en sarkofag fra Snøhetta, ved arkitekt Kjetil Thorsen, var lovlig.
Hoffet benyttet unntaksbestemmelsen i anskaffelsesforskriften, som tillater direkteanskaffelse når «bare en bestemt leverandør kan levere» ytelsen, i dette tilfellet begrunnet med at det var et "unikt kunstnerisk verk".
KOFA la til grunn at Thorsens kunstneriske uttrykk var så spesielt at ingen andre kunne oppfylle kravene til oppdraget. Dermed mente nemnda at en konkurranse ikke ville vært egnet.
Men var denne konklusjonen riktig? Vi mener det er flere problematiske sider ved avgjørelsen som bør diskuteres nærmere.
Kritisk vurdering – svakheter ved KOFAs argumentasjon
1. Primærfunksjon som gravkiste – er det egentlig et kunstverk?
En sarkofag er i første rekke en gravkiste, selv om den kan ha kunstneriske elementer. Det er derfor tvilsomt om den kan klassifiseres som et rent kunstverk som uttrykker en kunstners unike ideer. Funksjonaliteten reiser spørsmål om hvorvidt unntaksbestemmelsen er anvendt på riktig grunnlag.
2. Subjektivitet over objektiv vurdering
KOFA legger stor vekt på oppdragsgivers ønske om Thorsens kunstneriske uttrykk. Dette er problematisk, fordi en anskaffelses juridiske vurdering skal baseres på objektive kriterier. At en spesifikk kunstner ønskes, betyr ikke automatisk at unntaket gjelder – det må dokumenteres at ingen andre kan oppnå et tilsvarende kunstnerisk uttrykk.
3. Overser muligheten for konkurransebaserte løsninger
En konkurranse kunne med fordel inkludert estetiske og kunstneriske kriterier i tildelingsprosessen. Dette ville sikret at flere kunstnere kunne konkurrere om oppdraget, samtidig som prinsippene om åpenhet og likebehandling ble ivaretatt.
Hva betyr dette for fremtidige anskaffelser?
KOFA setter med denne avgjørelsen en presedens som kan få betydning for andre typer kunstneriske eller designpregede anskaffelser. Her er noen mulige eksempler:
Skulptur for et offentlig torg: En skulptur kan ofte produseres av flere kunstnere, men hvis det stilles spesifikke krav til en bestemt kunstners unike stil og identitet, kan unntaksbestemmelsen potensielt brukes.
Skreddersydd inngangsdør til et museum: En standard dør kan leveres av mange, men dersom designet er så unikt at det bare kan utføres av en bestemt kunstner, kan unntaket hevdes å gjelde.
I begge tilfeller viser dette hvordan grensedragningen mellom funksjon og kunstnerisk uttrykk kan utfordres og utnyttes.
Til ettertanke
Når man ønsker å unngå konkurranse, fordi man vil ha identiteten til en bestemt kunstner inn i verket, så kan det gi overraskende resultater.
I 1894 ba Ludvig Meyer Edvard Munch om å male et portrett av hans barn på Høvik. Da resultatet ikke falt i smak, krevde Munch 500 kroner for arbeidet.
Retten fastslo at det var en ordinær bestilling, og at man som kunde måtte akseptere Munchs unike stil. Ekspertuttalelser fra andre malere og kunstkritikere bekreftet at portrettet ikke var dårligere enn Munchs andre verk, og at kritikken om at det var uferdig, reflekterte subjektive meninger snarere enn objektiv vurdering. Dermed ble Meyer dømt til å betale Munch 500 kroner for portrettet.
Med andre ord - hvis man går til en spesiell kunstner, må man forvente "litt av hvert" uten at oppdragsgiver kan klage på resultatet i ettertid.