Tilbyder ble avvist på grunn av sosial dumping hos underleverandør

En prinsipiell avgjørelse fra Oslo tingrett setter en ny standard for tilbydernes ansvar for sosial dumping hos underleverandører. Det oppsiktsvekkende i kjennelsen er prinsippet: At en hovedentreprenør kan holdes ansvarlig for sosial dumping begått av deres underleverandør. Kjennelsen setter en ny standard for leverandøransvar og ble utløst av en anbudskonkurranse om en E6-kontrakt verdt flere milliarder kroner.

Det hele startet da Statens Vegvesen mottok et anonymt tips som pekte mot en rekke danske rettsavgjørelser. Disse avslørte alvorlige brudd hos underleverandører i prosjekter der den italienske giganten Itinera S.p.A. selv var hovedentreprenør. Dette ga retten grunnlag for å anvende ansvarsprinsippet og førte til at Itinera ble avvist fra konkurransen.

Avgjørelsen ble anket til lagmannsretten, som avgjorde saken på et annet grunnlag. Tingrettens prinsipielle vurdering er derfor ikke overprøvd, og den slår fast at en leverandør ikke kan gjemme seg bak underleverandører for brudd som skjer i egne prosjekter.

Mer enn bare lønnstyveri i Danmark

Kjennelsen beskriver hvordan underleverandører i de danske prosjektene Itinera ledet, systematisk forfalsket timelister for å unngå å betale ansatte for alle timene de jobbet. I ett tilfelle ble det avdekket at de ansattes reelle arbeidstid, dokumentert via innpasseringsdata (portdata), var betydelig høyere enn det som sto på timelistene.

Men bruddene stoppet ikke der. Retten viser også til underleverandøren hadde fått ansatte sparket på ulovlig grunnlag, noe som er et direkte brudd på den grunnleggende retten til å organisere seg.

Samlet sett tegnet disse sakene et bilde av "alvorlige eller gjentatte brudd" på sentrale regler i arbeidslivet.

Ansvaret for bruddet – og svikten som felte dem

Hvordan kunne Itinera holdes ansvarlig for feil begått av et annet selskap? Svaret ligger i en kombinasjon av ansvarsplassering og en påfølgende svikt.

Først ble ansvaret plassert hos Itinera. Retten fastslår at når brudd skjer i et prosjekt som Itinera selv ledet som hovedentreprenør, er det nærliggende å tillegge dem ansvaret i anskaffelsesrettslig forstand. Dette er en funksjonell tilnærming for å hindre at en leverandør kan beskytte seg mot avvisning ved å sette ut arbeidet til andre. Bruddet skjedde på Itineras vakt, og dermed ble det deres ansvar.

Deretter ble svikten i kontrollen avgjørende. Selv om ansvaret for bruddet ble plassert hos Itinera, ga forskrift om offentlige anskaffelser dem en mulighet til å unngå avvisning. De kunne bevist at de hadde ryddet opp og iverksatt troverdige, avhjelpende tiltak. Det var her de feilet. Retten konkluderte med at Itineras kontrollsystemer var for svake, og at de ikke hadde iverksatt tilstrekkelige tiltak for å forhindre gjentakelse. De kritiseres spesifikt for å ikke bruke portdata til å kontrollere timelister – et verktøy som beviselig fungerte.

Den reelle årsaken til at avvisningen ble opprettholdt, var altså at Itinera ikke kunne overbevise retten om at de hadde lært av feilene og etablert en tilstrekkelig robust kontroll for fremtiden.

At Itinera planla å bruke helt andre underleverandører i Norge, endret ikke denne vurderingen. Saken handlet ikke om de nye underleverandørene, men om Itineras egen dokumenterte svikt i kontrollsystemene i tidligere prosjekter.

Et globalt minstekrav for norske kontrakter

Selv om bruddene i denne saken skjedde i Danmark, hvor arbeidslivet er strengt regulert, illustrerer kjennelsen et viktig og mer vidtrekkende prinsipp: Norske offentlige anbudskonkurranser kan håndheve en internasjonal minimumsstandard, uavhengig av lovverket i underleverandørens hjemland.

For å forstå rekkevidden av dette, kan man se for seg en underleverandør fra et land som har et annet syn på arbeidstakeres rettigheter. Ta for eksempel USA, som kun har ratifisert 2 av de 10 fundamentale ILO-konvensjonene. USA har ikke ratifisert konvensjonene som sikrer organisasjonsfrihet og retten til kollektive forhandlinger. Selv om amerikansk lov gir visse rettigheter, er beskyttelsen mot at arbeidsgivere aktivt motarbeider fagorganisering ansett som svakere enn standarden ILO legger opp til. Prosessen med å danne en fagforening kan være svært konfronterende.

Dersom en amerikansk underleverandør, fullt lovlig etter amerikansk rett, hadde brukt metoder for å hindre fagorganisering som er i strid med ILO-konvensjonen, ville dette likevel vært et brudd på det norske anskaffelsesregelverket. Grunnen er at forskriften eksplisitt krever at leverandører overholder disse internasjonale avtalene.

Andre eksempler på land som ikke har ratifisert ILO-konvensjonene er Kina, India og Sør-Korea.

Prinsippet er derfor at det ikke er loven i underleverandørens hjemland som setter standarden. Det er det norske regelverket, som har innlemmet internasjonale menneskerettigheter i arbeidslivet, som er avgjørende.

Referanse: TOSL-2024-128387